<![CDATA[Turid Rugaas - internasjonal hundetrener

<![CDATA[Turid Rugaas - internasjonal hundetrener - Blogg]]>Wed, 25 Mar 2026 20:39:06 -0700Weebly<![CDATA[Bruk sele]]>Mon, 25 Mar 2013 10:44:43 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/bruk-seleDa jeg vokste opp hadde hundene rundt oss stort sett ingenting på seg. Halsband når de skulle noe spesielt - jakt, trening - eller sto bundet - ellers ikke.

I etterkrigsårene kom hundeskatten, og da måtte hundene ha halsband for å feste brikken for betalt skatt. Utover 50- og 60-tallet begynte hundekursene og hundeklubbene å dukke opp, og på kurs ble det forlangt halsband, strupehalsband for maksimal effekt (sa de). Eneste seler var komte-seler for trekking - stive fæle komter så hundene trakk med skuldre og bryst.

En sele jeg liker veldig godt, italiensk sele: Haqihana. Foto: Therese N. Andersen

På 80-tallet dukket de første selene for gå-bruk opp. Enkle, lette, polstrete seler - og halsband var historie hos oss. Selene hadde sine ulemper - hunden kunne lett rygge ut av den, og brystreima lå tvers over brystet og trykket på skuldre og av og til strupe. Det var helt i orden hos oss - hundene mine har alltid går pent og avslappet på tur med slakt band og aldri dratt, så for oss var de selene helt fine. Men mange hadde problemer. Fordelen var at selene var lette, av nylon så de ikke ble ubehagelig om de ble våte, hundene kjente nesten ikke at de hadde dem på - joda, det var mye bra. Men ikke bra nok. - Jeg var veldig glad i de selene.

Utover 90-tallet begynte flere å konstruere seler som skulle sitte bedre og være mere komfortable og sikre, for nå hadde flere begynt å se at halsband faktisk skadet hundene. Anders Hallgren hadde sin undersøkelse av nakke- og ryggskader på den tida, så det var de første skadene vi ble oppmerksomme på. De var også logiske, når en ser hva som skjer når hunden drar eller blir rykket i bandet. En menneskehals ville aldri ha overlevd det - og det gjør jo ikke hundehalser heller. Jeg skulle likt å vite - nei, faktisk ikke - hvor mange hunder har levd sine liv med kroniske smerter i nakke og rygg. Ingen glad tanke akkurat.

Flere typer dukket opp, og da mine elever fra Italia - Haqihana - hadde konstruert og testet og prøvd seg fram til den selen de i dag produserer, så var den så nær det jeg kan - i dag ihvertfall - tenke meg som en god sele for hunder.

Nå er jo hunder forskjellig bygd, og noen hunder passer den ikke på, men så langt så ser den ut til å passe de aller fleste. Siden den kom på markedet for en del år siden har jeg ikke brukt annet på mine hunder, og mine elever får ikke stille opp til trening eller noe som helst i noe annet enn sele.

Foto: Hege Håland

Hvorfor? Jo, fordi skadene ved halsband er så store. Nakke- og ryggskader vet vi om - Vet. Are Thoresen nevner kjempehøye prosenttall. Enda nyere forskning har vist at det er like ille med hensyn til synet og skjoldbruskkjertelen. Hunder får dårlig syn og kan bli blinde. Skader på skjoldbruskkjertelen kan føre til hypothyriose og dermed mange plager, sykdommer og atferdsproblemer. Og halsband er meget ubehagelig. Prøv selv å bli gått tur i med et stramt band. Det gjør du ikke lenge.

Fordi vi vet så mye om dette i dag, så prøver vi å innføre seler i stedet for halsband. En av mine elever har laget en kjempegod brosjyre om dette, som kan fås hos meg og Huldra forlag, også til utdeling. Huldra forlag selger min DVD om å gå pent i band - det finns også snutter på YouTube. Huldra forlag selger også Haqihana-selene og lange band - og vi som har brukt dette en stund kunne ikke tenke oss å gå tilbake til andre ting.

Det finns kampanjer mot strupehalsband. Helt greit. Men vi burde nok heller ha en kampanje mot alle slags halsband - for hundens beste og velbefinnende.

Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok: Bruk sele!

Denne selen sitter behagelig på kroppen, uten å gnage eller belaste. Foto: Stine Thoresen

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg: http://turid-rugaas.blogspot.com/2013/03/bruk-sele.html

]]><![CDATA[Moteretninger i hundetrening]]>Sun, 16 Oct 2011 11:24:09 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/moteretninger-i-hundetreningSkjørtelengder går opp og ned, belter det ene året, fy-fy det andre - dette kjenner vi til, og flirer litt av, ihvertfall vi som går med joggesko til daglig og håper at det finns en ren skjorte i skapet.
Hva får det til å bli slik, og har det med annet enn klær og sko å gjøre?! Hvorfor det er slik er et mysterium, men at det har med andre ting å gjøre enn akkurat klær, det er ihvertfall et faktum. Som f.eks. hundetrening.....

Jeg skal ta et helt konkret eksempel. Først må jeg bare si at jeg er gammel nok til å ha sett alle svingningene, og delvis selv vært med på dem, helt til det gikk opp for meg at jeg kunne like gjerne begynne å følge klesmotene. Da begynte det å bli ganske komisk. Rett etter verdenskrigen var det New Look i klesveien, og plutselig begynte folk å samle seg for å drive prøysserdisiplin med hundene sine - tidligere var det ingen som tenkte tanken engang. De var jakthunder og gårdshunder og dett var dett. Jeg fikk min første hund på den tiden, og blånektet å dressere den - til og med en unge så at hundene ikke hadde det noe godt under den prosessen.
Ett tiår senere kom bikinien - og for et rabalder det skapte! - og det hadde dukket opp hundeklubber her og der, - folk begynte å gå på kurs og ville ha det moro sammen med hundene sine. Bikinien var vel en slags frigjørelses-prosess, og erstattet hjemmestrikkete badedrakter (helt sant!) - og hundeeiere begynte å være sammen i hundeklubber, - bronsemerket var liksom det helt store å kunne ta. Men vi tok det pent. Ingen snakket om lederskap eller dominans - jeg tror ikke vi hadde hørt om det engang. Hunder som stakk av under fri-ved-foten øvelser var bare morsomt - vi brydde oss ikke så mye.

Hundeklubbene ble mere vanlig, og folk gikk på kurs, og skjørtelengden gikk opp og ned. Dongeribuksene kom, rockemusikken, Elvis-sleiken og ungdomsopprør. Og Monks of Skete oppfant nakkeristing og alfa-roll. De oppdrettet schæfere og trente dem som det de trodde de var: undermåls individer uten nevneverdig sjel. De skulle bare være lydige.

Folk fikk mere penger etterhvert, og penere hjem og dyrt innbo, klærne ble mer og mere minimalistiske, og hundene skulle hverken sees eller høres. Det var nødvendig å være "dominant” og ha hunden fullstendig under kontroll (alle hadde glemt hva som skjedde med barn et hundreår tidligere da de ble behandlet på samme måten).

Det var flere faser underveis, men dette er de store trekkene. De siste årene har det snudd. Nå er det stuerent å ha følelser, og at faktisk hunder også har det. Mosjon er også på moten - ser en på TV så er det treningsstudioer og apparater og trening over en lav sko. Hvis ikke en går på treningsstudio så lever en ikke opp - og vi som gikk tur i marka, og på ski om vinteren og faktisk har oppnådd en høy levealder og ingen sykdommer, vi er gått ut på dato. Merkelig at vi vokste opp - uten å ha sett en tredemølle engang..... Og hundene skal også mosjoneres. De må løpe etter frisbee og i agility-ringen, og gå på tredemøller og svømme i basseng. - Jeg ser flere hunder med problemer i dag på grunn av overmosjonering og stress, enn jeg har sett noen gang.

Det nye århundret har kommet med nye moter. Noe bra, noe merkelig. Klær som klistrer til kroppen og skjørter kortere enn noen gang, sko som jentene skader seg på fordi de detter ned av dem, - men også det avslappete forholdet til klær at en kan ha på seg det en vil. - Det skrives bøker om dyrs følelser, mange
har forståelse for deres behov, vi snakker om dyrevelferd. Samtidig skal de stå i trange bur uten å ha bevegelsesfrihet, trenes med el-halsband....

Så endelig til det konkrete eksempelet! Når kommer kommandoen under innlæring, slik at hunden lærer kommando-ordet?

Instruktører og de som trener lydighet vet selvfølgelig svaret. Tror de.

På femti- og seksti-tallet lærte vi at kommando-ordet måtte komme før hunden gjorde det den skulle, ellers ville den ikke lære det. Og det funket.

Så kom en periode hvor kommando-ordet måtte komme etterpå, ellers ville ikke hunden lære det. Og det funket.

Og så måtte kommando-ordet komme akkurat idet hunden utførte øvelsen, ellers ville den ikke lære det. Og det funket også.

Hver gang var det helt sikkert at det var den eneste måten å lære hunden på. Du var helt dust om du prøvde noe annet, og hadde ikke greie på noen ting.

Til å begynne med fulgte jeg anvisningene til punkt og prikke, og det funket jo. Selvfølgelig. Men som den kjerringa mot strømmen jeg er, så måtte jeg prøve det andre også - og eureka! det funket også. Faktum er at hunder lærer det meste uten at vi gjør noe riktig i det hele tatt.

Akkurat dette eksempelet lærte meg noe veldig viktig: det finns ingen konstante sannheter i hundetrening, uten den etiske: det skal ikke være plagsomt eller skremmende for hunden. Ellers skal og bør du prøve forskjellig for å se hva som passer best for din hund - de er forskjellige, og noen reagerer bedre på det ene enn på det andre. Din jobb er å velge det som er best for hunden, og som gjør det enklest for ham å lære. Se forbi mote-trender i hundetrening og se på din egen hund istedet. Noen av oss passer aldeles ikke til å gå med kroppsnære klær om det er aldri så mye mote. Og noen hunder har ikke godt av klikkertrening, som er siste mote i hundeverdenen.

Moter er noe som kommer og går, uklart av hvilken grunn. Det viktigste er hva som er bra for at din hund skal få et godt liv, og hva dere kan gjøre sammen av meningsfylte ting. Hensynet til hunden som individ er viktigere enn å følge moter og trender.

Moten her i huset er ganske avslappet. Joggesko og gamle skjorter, og hunden er super på nesearbeid (særlig teddybjørner) men har aldri lært ordet sitt.

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg: http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/10/moteretninger-i-hundetrening.html

]]><![CDATA[Høsten i Norge]]>Sun, 09 Oct 2011 11:18:26 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/hsten-i-norgeVi bor i kanskje verdens vakreste land. Det setter jeg mere og mere pris på jo mere jeg reiser, og ingen steder jeg har vært kommer opp mot den naturrikdommen vi har.

Og aller, aller vakrest er det om høsten. Jeg sitter på min veranda eller på tunet og nyter fargene og den friske lufta, lytter til den elleville elva rett nedenfor gården, og ser av og til et glimt av rådyr, hjort eller elg i skogen ovenfor. Og kan ikke gå ut i denne vakre skogen. Jeg og hunden min er satt i karantene på vår egen gård fordi det skal skytes elg - overalt. Ingen steder rundt i det området jeg bor er fritt for jegere så vi vanlige folk kan nyte naturen. De tar fra oss en rettighet som frie mennesker. Hadde de enda begrenset området det jaktes i, så noen områder kunne vært til våre fritidsbruk, så hadde det enda gått an. Men nei.

Egentlig burde vi med hund betale mindre skatt og få våre egne friområder - hele sommeren må vi holde oss vekk på grunn av sau og kyr på skogen, hele høsten er det elgjakt og rådyrjakt, og de få månedene som er igjen er det for mye snø til å kunne gå der. Skogsbilveiene er smale og kjøres jevnlig av svære tømmerbiler og er livsfarlige å ferdes på. Skiløypene har en ikke lov å gå i med hund.

En kan bli deppa av mindre. Jeg har funnet ut at hundeeiere er samfunnets stebarn - i hvert fall her i landet. Siden vi også har verdens verste hundelov, sett fra hundenes og hundeeiernes synspunkt, så ser jeg ingen grunn til ikke å emigrere. Nå kommer jeg nok ikke til å gjøre det - jeg er for avhengig av min lille gård, og er kanskje blitt vant til å bli tråkket på av bønder, jegere og tømmerkjørere. En vender seg til
det meste! Men jeg skjønner veldig godt at folk gjør det! Jeg får vel bare sitte og sukke her på trammen, jeg, da, og ønske jeg kunne dra til skogs med hunden og nyte høsten der, istedenfor på min egen veranda. Men det er jo en liten trøst i hvert fall at jeg nettopp fikk en ny og riktig pen grind som kunne ta oss ut i skogen - hvis det altså var mulig.

God høst!

Kenzie og ene barnebarnet titter ut i skogen

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg: http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/10/hsten-i-norge.html

]]><![CDATA[Hvem var Leo Bustad]]>Sun, 28 Aug 2011 11:17:11 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/hvem-var-leo-bustadI USA var, og fortsatt er, Leo Bustad en institusjon, med et eget veterinærinstitutt oppkalt etter seg, en egen pris som utdeles hvert år, og et kjært navn i manges minne.

Jeg har ikke tenkt og snakket så mye om Leo Bustad de siste årene, og det var derfor en gledelig nyhet jeg fikk inn her om dagen, om en veterinær i USA jeg virkelig har stor respekt for som hadde fått årets pris: The Bustad Companion Animal Veterinarian of the Year Award. Og jeg husket hvilken glede det var å møte Bustad for mange år siden, da han enda holdt til på Veterinærinstituttet ved Washington State University, hvor han var en usedvanlig dyktig lærer og inspirasjonskilde.

Jeg var på sommerleir i nærheten og hadde klikkertrent høns og besøkt appaloosa-museet, og en av tingene på programmet var et besøk på Universitetet. Vi ble guidet rundt av Bustad, som vanlig i sin norske lusekofte, og med bemerkninger på norsk til oss fra Norge, med bergensk aksent! Dette var tidlig på nitti-tallet, og han var en beundret og respektert leder for veterinærinstituttet, hvor han var kjent for mange praktiske løsninger for human behandling av dyra som kom inn, og for nye tanker på mange felt. Veterinær-studentene måtte lede sorggrupper for folk som hadde mistet kjæledyrene sine, de hadde undervisning i behandling av dyr på skoler og i barnehager, de tok inn alle slags dyr som ble funnet skadet og syke, og trengte behandling. Folk visste at de kunne komme med slike dyr, og resultatet var en ren dyrehage - da vi var der hadde de 2 grizzlybjørner, en ørn og mye annet, som veterinærstudentene hadde ansvaret for.

Respekt for dyr, var Bustads motto, og boka hans: "Compassion, our last hope" sier noe om en innstilling til levende vesener som burde gi gjenklang i mange.

Bustad var med på å starte People-Pet Partnership så tidlig som i 1981 - dette ble senere til organisasjonen Delta Society, hvor Bustad var President i flere år, og som hadde relasjoner mellom mennesker og dyr på programmet. Jeg tror neppe Bustad hadde likt den utviklingen dette har fått de senere årene, hvor dyrenes behov har kommet i bakgrunnen - det var langt fra hans tankegang. Kanskje er det på tide å hente fram i lyset igjen det som egentlig startet denne trenden, nemlig respekten for dyr og troen på et positivt og givende forhold for begge parter.

Bustad gjorde utrolig mye i sin tid ved universitetet, og som den praktiske idealisten han var fikk han til det han ønsket. Han var ett av de mest minneverdige menneskene jeg har møtt på mine vandringer, og hans omtanke og omsorg for dyr, som han også underviste sine veterinærstudenter i, kommer alltid til å stå som et lysende eksempel for meg på hva et menneske kan påvirke og få til av positive ting.

Vi hadde trengt mange, mange Leo Bustad'er i denne verden, men når en ser alt han oppnådde i sin tid, og alt som har hendt i farvannet av hans arbeid og tanker, så kanskje vi kan få til noe, vi vanlige mennesker også, om vi bare prøver. For meg er han i alle fall en inspirasjonskilde, og et menneske jeg husker med
stor glede.

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg: http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/08/hvem-var-leo-bustad.html]]><![CDATA[DYREPOLITI i Holland]]>Tue, 17 May 2011 11:15:38 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/dyrepoliti-i-hollandSist fredag ble det informert fra regjeringshold i Holland at nødnummer for dyr i nød er offisielt: 144 er nummeret. Dette er fantastiske nyheter. England har hatt sine Dog Wardens i alle distrikter i mange år, mange land har snakket og reklamert for dyrepoliti uten hell - Danmark bl.a.. Nå er det offisielt at Holland har det.

Mindre bra er det kanskje at det er vanlig politi som skal ta seg av den biten - de er vel neppe naturlig interessert i dyrs velferd, men det kan antagelig bedres etter hvert. Viktigst er det at loven faktisk er der.

Det har vært sterke krefter i sving for å få til denne loven, og Geert Wilders er en av mennene bak. Han sier i pressemeldingen at han tror på mye strengere straffer for folk som mishandler dyr, og at dyrevelferd er en viktig sak for mange. Det måtte med andre ord politikk til, og et parti som virkelig ville ha fram dette lovforslaget, og dermed må vi kanskje tenke sterkere i den retningen hvis vi skal få til noe lignende her hjemme.

Min mening er i hvert fall helt klar: vi trenger dyrepoliti i alle land! De bør kanskje trekke inn folk med kunnskap om håndtering av dyr og med interesse for dyrevelferd, men i første rekke er det viktigste av alt å få politikere, advokater og dommere med.

Gratulerer, Holland!

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg: http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/05/dyrepoliti-i-holland.html]]><![CDATA[Veterinærbesøk]]>Fri, 08 Apr 2011 11:04:44 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/veterinrbesk

Vi må vel alle ta en tur til dyrlegen av og til. Veterinær Nancy Kay fra USA (har skrevet boka "Speaking for Spot") sier en del om akkurat det - kloke ord om hva vi bør forvente av et slikt besøk, og det har jeg lyst til å dele med dere.

Vi føler oss ofte litt bortkomne og hjelpeløse når vi går til dyrlegen med hunden vår, og det er ikke lett å stille krav og å spørre om ting. Ofte vet vi ikke engang hva vi skal spørre om!
Nancy Kay sier at de lærte på veterinærskolen at all undersøkelse skal være fysisk - ved å ta på - å ha nærkontakt. Går du fra dyrlegen uten at dyrlegen har fysisk berørt hunden din, så er det ikke bra.

En kort liste over hva du bør forvente blir sjekket:
- generelt hvordan hunde virker av utseende
- hundens bevegelser
- hud og pels
- måling av hjertefrekvens, pust og temperatur, kanskje også vekt
- press mot tannkjøttet og se hvor lang tid det tar for å bli rosa igjen
- øyne, ører, nese og munnhule
- trykk mot lymfekjertler
- lytte på hjerte og lunger med stetoskop på begge sider av brystet
- trykk mot magen
- for middelaldrende og eldre hunder også endetarmsjekk

Er din dyrlege på dette nivået? Da er det bra. Er han/hun ikke, så bør du kanskje enten bytte dyrlege eller ta en prat med vedkommende?

Vi er avhengige av gode dyrleger for å holde hundene våre så friske som mulig - så lenge som mulig. Vi er en kundegruppe og bør kunne forvente at ting gjøres best mulig for hundene våre.

Jeg er selv fornøyd med min dyrlege - heldigvis! Men jeg prøvde mange før jeg kom dit.

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg:
http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/04/veterinrbesk.html

]]><![CDATA[Hunder som flyr]]>Mon, 07 Feb 2011 12:25:50 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/hunder-som-flyrJeg mener selvfølgelig med fly. Opp gjennom årene har jeg sett en del ganske sterke resultater av hunder som har hatt traumatiske flyreiser, og det har gjort meg ganske skeptisk. Nå har vi fått noen resultater som ikke kan oversees: USA's transport departement har frigitt en undersøkelse som viser at siden mai 2005 og til nylig, har 122 hunder dødd under flyturen. Av de 122 var 108 såkalte renrasete, og av dem igjen var halvparten såkalt brachycephaliske - det vil si hunder med bredere skaller enn lengden av skallen, og med korte neser.

Nå er ikke rasefordelingen det mest interessante her, selv om det sier noe om at din bulldogvalp, boxervalp o.l. ikke bør komme i nærheten av en transport med fly. Ikke voksne heller, selvfølgelig.

Det tragiske er ikke bare at alle disse hundene døde en grusom død i mørke, kulde, ensomhet og forferdelig støy, men at det er mange, mange andre som nesten døde, som fikk traumer for livet, eller led forferdelig under mange timers transport. Det andre tragiske punktet er at flyselskapene ikke tar fatt i dette og skaper levelige transportforhold for hunder. I USA er det nå et flyselskap som har pesialisert seg på nettopp transport av dyr, og det skulle være et krav i andre land også. Vi trenger noen som kan engasjere seg i dette problemet og gå på flyselskapene.

I mellomtiden: ikke send hunder med fly! Det er så forferdelige forhold for et levende vesen at det kan ikke beskrives med noe annet ord enn dyremishandling. Får du hunden med deg i kabinen så går det bedre, men det er et minimumskrav.

Kilde: "Short-Faced" Dogs More Prone to Death in Flight, According to DOT Data

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg:
http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/02/hunder-som-flyr.html

]]><![CDATA[Solidaritet]]>Fri, 28 Jan 2011 11:53:37 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/solidaritet

Jeg er opptatt av solidaritetstanken - å støtte medsøstre og folk som prøver å hjelpe dyr i nød. Vi i Norge har det mye bedre enn mange andre, selv om ikke alle har penger nok og får det de trenger så er flesteparten av oss i den situasjonen at vi kan støtte andre, og jeg gjør heller det enn å kjøpe dyre
klær og sko - postordre er bra nok for meg og mye billigere, og da har jeg litt til overs til andre. Det er selvfølgelig en personlig sak. - Selv har jeg hatt fjernadopsjon av både ulv og hunder, i form av pengestøtte og andre ting. Min adoptivhund i Italia, som jeg forelsket meg i ved første blikk, har fått pakker med leker og tepper og seler og band, og penger. Min lykke var stor da jeg fikk høre at han har fått et hjem og det ser ut til å gå bra. Ellers finns det hjelpegrupper alle steder. Hunder i Romania, esler, elefanter, bjørner, - jeg er imponert over folks engasjement. Selv har jeg valgt å støtte arbeidet med hundene i Costa Rica, og det er så utrolig godt å høre om resultater som overstiger enhver forventning. Et nylig brev derfra står på min hjemmeside, men jeg vil nevne det ene punktet i innholdet:
Lise har greid å få lokalbefolkningen med på arbeidet, så nå er en av høvdingene for en indianergruppe støttespiller i arbeidet for økt velferd og et bedre liv for hundene. - Det er slik det skal være! Sammen kan vi få til så utrolig mye.

Ikke alle tiltakene er like gode, og noen er jeg skeptisk til, men det kan sikkert også forbedres. Det trengs ofte penger, men like mye kunnskaper og et hjelpeapparat, og litt sunn fornuft midt oppe i all entusiasmen. Kjærlighet er ikke nok, det må også markekurer og mat til, og forståelse for hunders behov.

Har jeg gitt dere en ide om å yte litt hjelp nå og da til en eller annen gruppe som gjør en god jobb for dyr, og kanskje mest hunder, så har jeg oppnådd noe. Men bare for å ha sagt det tydelig og klart: kenneler som tester hundene som kommer inn får aldri noe hjelp fra meg. Redde, traumatiserte hunder skal ikke testes for å se hvor redde de kan bli. Der stiller jeg meg solidarisk på hundenes side. Betingelsesløst.

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg:
http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/01/solidaritet.html

]]><![CDATA[Hund og vinter]]>Wed, 19 Jan 2011 11:48:21 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/hund-og-vinterVi har fortsatt vinter i Norge. November 2010 var den fjerde kaldeste siden forrige århundreskifte - altså på 110 år. Vi pakker oss inn i klær - fyrer som besatt, og tar i det hele tatt kulda på alvor. Trodde jeg.

Etter jul og nyttår hadde jeg en del ærend rundt i min egen kommune, og reiste rundt for å ordne ting, med hunden bak i en varm bil. Jeg legger som regel merke til alle dyr som befinner seg i synskretsen, og det gjorde jeg da nå også, og det må jeg si var ganske deprimerende. Tynnpelsete hunder bundet utenfor
butikker. Hunder bundet i korte band utenfor sitt eget hus, med bare ei steintrapp å stå/sitte/ligge på. Folk som sto og pratet med hverandre og kommanderte hunden sin til å sitte rett på iskaldt underlag - og kjeftet på hunden når den prøvde å reise seg etter noen minutter. Hunder på tur med metall-lenke rundt halsen!

Jeg så en eneste hund med dekken i mange og tyve graders kulde. I denne kulda skal og bør alle hunder ha varmt dekken hvis de ikke har skikkelig tett pels med ordentlig underull. Selv da er det begrenset hvor mye de bør være ute. Ansikt (øyne, snute, ører), labber, og edlere deler er ikke mye beskyttet.

Metall leder kulde (og varme !) - nå bør ikke hunder ha halsband i det hele tatt, men metall i kulde er direkte tankeløst.

Skal hunden vente i noen minutter, så legg ihvertfall et teppe der de kan stå/sitte/ligge på. Det finns isolerende matter og mye annet som kan brukes, og det koster så lite å ta det lille hensynet.

Ikke mas om at hunden skal sitte eller ligge på iskaldt underlag! Har du prøvd å sitte på is eller snø eller en steinbenk i mange graders kulde? Det er direkte vondt! Som barn rett etter verdenskrigen hadde vi dårlig med støvler og klær, og jeg hadde ofte neglsprett på grunn av dårlig bentøy - fyttikatta det var vondt. Hunders og hesters føtter er dårlig beskyttet, og får det samme. Men sitte med rumpa bar på is og snø ville jeg ikke engang prøve - og derfor forlanger jeg det heller ikke av hunden min. Setter han seg - OK. Reiser han seg når han kjenner det blir for kaldt, så er det også OK.

Jeg var ganske deprimert etter turen rundt. Er det slik andre steder også så må vi kanskje begynne med litt mere opplysning rundt dette med kuldeplager og kuldeskader på hundene våre, og bli litt bedre på å huske på at hunder også fryser, at de får kuldeskader, at de faktisk kan ha det vondt i kulda.

Det er enda litt igjen av vinteren...

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg:
http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/01/hund-og-vinter.html]]><![CDATA[Nytt år, nye kunnskaper, og et bedre liv for hundene våre]]>Mon, 10 Jan 2011 16:25:18 GMThttp://www.turid-rugaas.no/blogg/nytt-r-nye-kunnskaper-og-et-bedre-liv-for-hundene-vreEt nytt år bør begynne med noe nytt. Nye tanker, prosjekter, ideer, og for min del blir det å starte en blogg!

Noe av det som opptar meg akkurat nå, er en undersøkelse ved en veterinærskole i Wisconsin, USA om hva presset av halsband mot hundens hals kan gjøre av skader på hundens syn.

Vi har i flere ti-år visst om og vært fokusert på skader på nakke og rygg hos hunder ved bruk av halsband, noe som er alvorlig nok, og skaper mye smerte og plager for utallige hunder, og undersøkelser har vist oss hvor stor prosent som virkelig får store skader etter bruk av halsband. Og for noen år siden kom noen engelske veterinærer med en bekymringsmelding om at press rundt halsen så ut til å kunne forårsake nedsatt blodsirkulasjon, og dermed gjøre skade på øynene, med nedsatt syn og til og med blinhet som resultat.

Og nå har beviset kommet: undersøkelsen viser at hunder har store sjanser for sterkt nedsatt syn og blindhet ved bruk av halsband. Undersøkelsen konkluderer helt entydig med følgende: bruk sele!

Start det nye året med å gjøre akkurat det! Nytt år, nye kunnskaper, og et bedre liv for hundene våre.

Godt nytt år til dere alle!

Kilde: JOURNAL of the American Animal Hospital Association 2006;42:207-211

Blogginnlegget ble første gang publisert i min forrige blogg:
http://turid-rugaas.blogspot.com/2011/01/nytt-ar-nye-kunnskaper-og-et-bedre-liv.html ]]>